Hopp til innhold

Pietro Badoglio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pietro Badoglio
FødtPietro Badoglio
28. sep. 1871[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Grazzano Badoglio[5][6][7]
Død1. nov. 1956[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
Grazzano Badoglio[5][7]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, militært personell Rediger på Wikidata
FarMario Badoglio[8]
MorAntoinetta Pittarelli[8]
BarnMario Badoglio[8]
Partipartiløs
NasjonalitetItalia (19461956)
Kongedømmet Italia (18711946)
Utmerkelser
21 oppføringer
Knight of the Order of the Most Holy Annunciation
Storkorsridder av Italias militærorden
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
Knight Grand Cross of the Colonial Order of the Star of Italy
Sølvmedalje for militær tapperhet
Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Mauriziana-medaljen
Médaille Interalliée 1914-1918
Medaljen for militær tapperhet i bronse
Silver Medal for Civil Valor
Krigsfortjenstkorset
Gold medal to award long periods of command in the Italian military
Q43299507
Commemorative Medal for the Italo-Turkish War 1911-1912
Q1473443
Minnemedaljen for den italiensk-østerrikske krig 1915–1918
Minnemedaljen for Italias samling
Minnemedaljen for felttoget i Øst-Afrika
Fortjenstmedaljen for de frivillige i krigen i Øst-Afrika 1935–1936
Medal of merit for the Avezzano earthquake of 1915
Italias statsminister
1943–1944[9]
RegjeringBadoglio I, II
ForgjengerBenito Mussolini
EtterfølgerIvanoe Bonomi
Signatur
Pietro Badoglios signatur
Våpenskjold
Pietro Badoglios våpenskjold

Pietro Badoglio (1871–1956) var en italiensk general og politiker. Han var landets statsminister i to regjeringer i en sammenhengende periode fra 25. juli 1943 til 18. juni 1944.[9] Badoglio var medlem av fascistpartiet i Italia og kommanderte sitt lands tropper under den italienske diktatoren Benito Mussolini i Den italiensk-abessinske krig. På grunn av sine fortjenester ble han utnevnt til hertug av Addis Abeba.

24. juli 1943, etter at Italia hadde lidt flere nederlag i andre verdenskrig, kalte Mussolini sammen Det store fascistiske rådet, som vedtok mistillit mot Mussolini. Neste dag ble Il Duce fjernet fra regjeringen av kong Viktor Emanuel III og arrestert. Badoglio ble utnevnt til Italias statsminister, og mens forvirring hersket i landet, undertegnet han til slutt en avtale om våpenhvile med de allierte. Da dette ble offentlig kjent, falt Italia ut i kaos. Kongen og Badoglio flyktet fra Roma, hvor hæren ble etterlatt uten ordrer.

Senere erklærte Badoglio og kongedømmet Italia krig mot Tyskland på Malta 13. oktober. Badoglio fortsatte imidlertid ikke lenge som statsminister, ettersom verdensopinionen på dette tidspunktet ønsket en ikke-fascist som regjeringssjef. I 1944 ble han etterfulgt av Ivanoe Bonomi fra Det demokratiske arbeiderpartiet.

Italia hadde et begrenset rettsoppgjør etter krigen og ikke noe tilsvarende Nürnbergprosessene. For de fleste italiere overskygger den tyske okkupasjonen 1943-1945 de foregående årene med fasciststyre.Pietro Badoglio var oppført som en av de ledende krigsforbryterne hos de allierte inntil han signerte våpenhvile i 1943. Siktelsen mot Badoglio ble lagt bort etter våpenhvilen.[10]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pietro-Badoglio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000172, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118646281, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 13975[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 13975, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Internettsiden til Italias senat Arkivert 30. juli 2020 hos Wayback Machine., lest 26. oktober 2013
  10. ^ Knittel, Susanne C. (2015). The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory. Fordham University Press. doi:10.2307/j.ctt9qds7n.8.